-Energikrise.no-

Artikkelen nedenfor handler om forsyningssituasjonen for uran i åra som kommer. Den er forfatta av John Busby, som bla. står bak The Busby Report: A national plan for survival in the 21 st Century .
Vi publiserer den her på norsk med tillatelse fra forfatteren.

Noen opplysninger kan være på sin plass for den som ikke har tidligere kunnskap om uran:

Naturlig forekommende uran består av ulike isotoper. U-235 er spaltbart, og spaltingen av denne er det som gir energien i en atomreaktor. Forøvrig består naturlig uran av isotopene U-238 og U-234.
Ca. 0,7% av naturlig uran er U-235, mens U-238 utgjør 99,3% og U-234 bare forekommer i små mengder.
For å kunne benytte uranet i en moderne atomreaktor må sammensetningen av de to isotopene endres slik at andelen U-235 økes til mellom 3,6% og 4,5%. For å benytte uran til våpen må andelen av isotopen U-235 være i størrelsesorden 90%. Det er denne endringen av forholdstallet mellom de to isotopene som menes med anriking av uran.

Når det snakkes om konsentrasjonen av uran i malmen menes det andelen naturlig uran i denne, for eksempel 0,1%. Malmen brytes og renses til den blir til "yellowcake", med et innhold av naturlig uran på omkring 80%. Denne prosessen må altså ikke forveksles med den tidligere nevnte anrikingen av det naturlige uranet.

I artikkelen er den nye australske gruva Olympic Dam omtalt. Denne har vært under evaluering med hensyn til drivverdighet, som kan være avhengig av hvor mye gull og andre metaller som kan utvinnes sammen med uranet. Dersom konsentrasjonen av uranet er liten kan slik biproduksjon være helt avgjørende for lønnsomheten. BHP Billiton har nå offentliggjort en rapport som viser at Olympic Dam har store mengder av slik biproduksjon, og kan vise seg å være den nest største mineralforekomsten som er funnet til nå i verden.

Bare to gruver er av en slik størrelse at de kan fylle deler av dette gapet innenfor den tidsramma vi snakker om. Cigar Lake i Canada skal komme i produksjon i 2011, og Olympic Dam i Australia i 2014 .[3] Den forventa produksjonen er hhv. 7000 og 15000 tonn, så til sammen er det ikke utsikt til at de vil kunne dekke den kommende mankoen, som avhengig av omstendighetene blir på mellom 25000 og 48000 tonn.

Begge disse prosjekta står dessuten overfor en rekke vanskeligheter. Cigar Lake vil komme til å trenge 4 år med nedfrysing for å stabilisere vannet i sandsteinsformasjonene over gruva. Dette vil konsumere 10 GWh elektrisitet før utvinninga kan begynne. Olympic Dam er et dagbrudd, og 3 kubikkilometer gråberg må fjernes før uran kan produseres. Mellom 5 og 6 millioner tonn diesel vil gå med i denne prosessen.

Cigar Lake vil trolig være selvforsynt med vann, mens Olympic Dam ligger i et tørt område og vil kreve at det blir bygd et avsaltingsanlegg.

Så en "liten" mengde uran krever store mengder diesel, elektrisitet, vann, eller kjøling for å håndtere for mye vann.

Kan noe gjøres med restproduktene fra produksjon og anriking?

Hva har så dette å bety for en renessanse for atomenergien?

Atomenergiindustrien håndterer dette pinlige framtidsscenarioet ved å late som om forsyningen av uran ikke vil bli et problem, fordi uran er et vanlig element i jordskorpa, og de stigende prisene vil bidra til økt lønnsomhet i leting og utvinning. Videre argumenteres det med at atomenergi ikke er så følsom for prisen på drivstoffet, fordi det utgjør en så liten del av driftskostnadene. Se for eksempel denne analysen av IAEA sin "Red book" som er foretatt av The Energy Watch Group. [5]

Feilen med disse resonnementa er at i motsetning til gull, som blir utvunnet fra malm med minkende konsentrasjon til en stadig høyere pris, kan uran bare bli vurdert etter sin verdi som et brennstoff, etter som verden for lengst har nok uran til å avslutte menneskehetens liv på jorda. Dette innebærer at å bryte og foredle malm med stadig minkende konsentrasjon forbruker en energimengde som er omvendt proporsjonal med innholdet av uran. Til slutt vil den energimessige innsatsen fra dette overstige de energimessige utbyttet fra uranet som atombrennstoff.

Det er vanskelig å fastslå hvor punktet ligger der uranmalm ikke lenger er en kilde til nettoenergi. Det er også vanskelig å få en diskusjon om temaet, fordi selve problemstillingen kan bli sett på som et dødsstøt for en renessanse for atomenergien.
I praksis har punktet blitt fastslått av den australske gruveindustrien til å ligge på en konsentrasjon på 0,1%, dersom der ikke er ko-produksjon av kobber, gull, sølv eller platina som kan gi inntekter. Den gjennomsnittlige konsentrasjonen på uranmalm i Australia er 0,045%. Dette innebærer at påstanden om at de har verdens største uranforekomster er svært tvilsomme, dersom de planlagte gruvene ikke inneholder lønnsomme biprodukter vil de ikke bli åpna.[6] Og selv om de skulle finnes slik biproduksjon er ikke utvinningen problemfri. BHP Billiton er inne i en fireårig evalueringsperiode av mulighetene for å utvide Olympic Dam, der mulighetene for biproduksjon er et viktig element. [7] [8]

At styresmaktene rundt om i verden ser ut til å omfavne utsiktene til en renessanse av kjernekraften er først og fremst en triumf for PR-industrien, som har fått både dårlige lønnsomhetsutsikter og spørsmål omkring sikkerhet til å komme i bakgrunnen. Ettersom olje, gass og snart kull passerer toppen har kjernekraft feilaktig blitt framtilt både som en løsning på de kommende problemene omkring energiforsyning og som et botemiddel mot global oppvarming.

Men de stigende prisene på uran er et signal om slutten på æraen med atomenergi, og renessansen vil stoppe opp når mangel på kjernebrensel fører til at de aldrende atomreaktorene må stoppes før deres prosjekterte levetid er over.