-Energikrise.no-

Grafen ovenfor viser gapet som vil åpne seg mellom tilbud og etterspørsel etter olje i verden fram til 2030. I 2007 er forbruket av olje omkring 85 Mbd, millioner fat/dag. I 2030 vil utvinningen ha falt til omkring 40-50 Mbd. Dette er 60-70 Mbd mindre enn hva det internasjonale energibyrået IEA regner som nødvendig for at den økonomiske utviklingen skal kunne fortsette. (Gjelder "alle væsker ", dvs. konvensjonell olje + kondensat og NGL ("Natural Gas Liquids").

Olje er en ressurs som det finnes en gitt mengde av. Av dette ukontroversielle faktum følger at utvinningen av denne ressursen en gang vil ta slutt.

Spørsmålet er: Når vil dette skje, og hva kan vi vente oss på veien dit?

Vi i den vestlige verden lever i en materiell overflod uten sidestykke. Det er knapt ei sky i horisonten.

Eller er der det? Kan det tenkes at der er noe vi ikke ser, fordi vi ikke ønsker å se det?

Grunnlaget for vår velstand er tilgang på store mengder energi. 80% av denne energien kommer fra fossile kilder. Dersom vi løfter blikket opp fra vår egen suksess, og tar oss bryet med å fokusere på annet enn hvordan vi skal øke vår materielle standard til enda større høyder, aner vi da at det kan være noe som ikke stemmer?

Kan det tenkes at vi har bygd vår velstand og velferd på et grunnlag som ikke vil vare?

Kan det tenkes at dette grunnlaget vil bli borte i løpet av historisk sett kort tid?

Kan det til og med tenkes at hele grunnlaget for vår velstand vil bli borte rett for øynene på oss som lever her og nå?

Sett i historisk perspektiv fortoner perioden med energi fra olje seg som en episode, som et kort blink av fossilt sollys. I løpet av de siste 150 åra har vi brent opp halvparten. Den økonomiske veksten vil føre til at størstedelen av det som er igjen vil forsvinne i løpet av neste generasjon.

Peak Oil, "oljetoppen", er det tidspunktet der et oljefelt, en oljeprovins eller den globale utvinninga av olje når en topp.

Olje strømmer ikke lineært fra et oljefelt. Omkring tidspunktet der halvparten av oljen i feltet er henta opp vil strømmen av olje nå en topp. Det er dette punktet som kalles Peak Oil, eller 'Hubbert's Peak of Oil Production', etter den amerikanske geologen og geofysikeren M. King Hubbert.

Den klokkeforma kurva viser et stilisert bilde av forløpet til utvinninga av olje fra et felt. For et enkelt felt vil toppen være avgrensa av den teknisk-økonomiske dimensjoneringen av installasjonene.

Når toppen er nådd, vil et oljefelt kunne ligge i en platåfase en stund, før det begynner å falle. Det naturlige trykket i feltet minker, og teknologiske grep vil kunne bremse fallet noe, men ikke hindre det. Og all erfaring viser at det viktigste resultatet av avansert teknologi ikke er å øke utbyttet fra feltet i noen særlig grad, men at oljen blir henta opp raskere.

Dette kommer tydelig til uttrykk i Nordsjøen, som passerte toppen i 2001 den norske delen . I Nordsjøen har det som finnes av avansert teknikk for å øke utvinningen vært benytta. Fallet i den norske oljeutvinninga er nå omkring 8% pr. år. For felt der utvinninga starta før 2002 er den kollektive fallraten nå 15%.

Oljen må lokaliseres før utbygging og utvinning kan starte. Dersom vi ser på grafen over oljefunn i verden viser det seg at det var en markert topp på 1960-tallet.

Det voksende gapet mellom konsum og forbruk. Nye funn er ikke lenger nok til å erstatte nedtappinga av de gamle gigantene.

Av dette følger det at en topp i lokaliseringen av olje må bli fulgt av en topp i utvinningen av olje noen år seinere. Vi er nå i ferd med å nå denne toppen.

Det er verdt å merke seg at etterspørselen fortsetter å øke, vi bruker nå i størrelsesorden 5 ganger så mye olje som vi finner.

Det som er tilfelle for et enkelt oljefelt vil naturlig nok være tilfelle for en oljeprovins. Utviklingen er lik summen av utviklingen i de individuelle brønnene, det samme er tilfelle for hele land, med en topp og deretter et fall som vanskelig lar seg snu.
Den globale utvinningen er igjen summen av utvinningen i hvert enkelt land, og av 98 oljeproduserende land i verden har 60 nå passert toppen.

Vi er i altså ferd med å passere toppen i den globale utvinningen av olje.

Den klokkeforma kurva viser et stilisert bilde av forløpet til den globale utvinninga av olje. Når toppen er passert vil ingen tiltak kunne hindre et fall i utvinninga.

Vi kan derfor slå fast :

Peak Oil er IKKE en teori.

Peak Oil er IKKE et synspunkt.

Peak Oil er IKKE et politisk standpunkt.

Peak Oil ER et empirisk faktum.

Peak Oil VIL inntreffe, også globalt.

Kun tidspunkt og størrelse på toppen kan diskuteres.

Data så langt viser at global Peak Oil for konvensjonell olje og alle væsker var i juli 2008. (Data kan bli gjenstand for revisjoner) Utvinninga var da ca. 86 millioner fat / dag. Etter manges syn er toppen bak oss, og vi er nå inne i en platåfase i den globale utvinninga av olje. Den endelige toppen vil uansett komme seinest 2010-2012.

Det kan diskuteres hvor store reserver av olje som finnes. De mest optimistiske anslaga lyder på 3000 milliarder fat utvinnbar olje, mens de mer nøkterne heller til i underkant av 2000 milliarder fat. Av dette er 1000 milliarder fat oppbrukt pr. 2005. Spennet i vurderinga av hva som er tilbake strekker seg altså fra 1000 til 2000 milliarder fat.

Det er i dag god kunnskap om hvor de oljeførende sedimentære bassenga finst rundt om på planeten. Vi kan derfor ikke vente oss overraskende nye funn lenger. De funna som blir gjort i dag er i stigende grad små lommer innenfor de allerede oppdaga oljeprovinsene, og noen få områder på store havdyp. Kostnadene med å utvikle og drive desse forekomstene øker bratt.

Det er også verdt å merke seg at selv de mest optimistiske anslaga over de gjennværende oljereservene flytter midtpunktet i utvinninga kun 500 milliarder fat utover i tid. Med et årlig forbruk på i overkant av 30 milliarder fat ville dette bety dette at Peak Oil vil bli forskyvd 17 år ettersom toppen nås når ca. halvparten av ressursen er uttømt. Men da er det ikke tatt høyde for den veksten som IEA og alle økonomer forventer skal skje i denne perioden. Så selv et svært optimistisk anslag for oljereservene i verden fører til at oljeutvinninga vil nå en topp seinest omkring 2020.

"Det fins uendelig med olje dersom en bare setter nok ressurser inn i leting!"

Den største produsenten av råolje i dag er Saudi Arabia, som utvinner om lag 9,5 Mbd. (Merknad våren 2007: utvinninga i Saudi Arabia er redusert, og er nå under 9 Mbd. Russland har overtatt teten, med ca. 9,5 Mbd ) Som grafen på toppen av denne sida viser: gapet som åpner seg mellom global utvinning og forventa etterspørsel på de knappe 25 åra fram til 2030 er på 60 - 70 millioner fat / dag.

Sagt på en annen måte: Vi vil måtte finne og bygge ut en ny oljeprovins av same størrelse som Saudi Arabia hvert 3-4. år. Selv de villeste optimistene ser ikke for seg slike nye funn. Det som kjennetegner optimistene i diskusjonen omkring Peak Oil er en manglende vilje til å se på de konkrete tallfesta fakta i situasjonen. Legger en sammen de mest optimistiske anslaga for funn i
Arktis, for utvinning av olje fra kanadisk tjæresand, oljeskifer(kerogen), vind-, sol- og til og med atomkraft, står vi likevel tilbake med at det åpner seg et voksende gap mellom forventa etterspørsel og tilgang på energi.

En vanlig feil som blir gjort i diskusjonen om energisituasjonen er å blande sammen størrelsen på en ressurs med den faktisk mulige energistrømmen en ressurs kan gi. De store forekomstene av tjæreolje i Canada, tungolje i Venezuela og oljeskifer i USA blir mye mer krevende å utvinne enn den oljen som har vært utvunnet til nå, og vil på langt nær gi en oljestrøm som er stor nok til å kompensere for fallet i utvinninga av konvensjonell olje. Redaktør i Petroleum Review, Chris Skrebowski, har skrevet en oppklarende artikkel om dette som du kan lese på norsk her.

Et svært viktig moment som ofte blir utelatt fra diskusjonen om vår energiframtid er begrepet nettoenergi, altså hvor mye energi som blir tilbake til samfunnet etter at de energimessige kostnadene ved leiting, utbygging, utvinning, raffinering og transport av oljen er trukket fra.

En svært stor del av den globale utvinninga har til nå kommet fra store felt som er billige i drift, og med olje som er lett å raffinere. Fallet i utvinninga fra disse må nå kompenseres med utvinning fra et større antall mindre felt, og dermed med en mye større energimessig utgiftsside.

Utviklinga vises i grafen ovenfor, og det er klart at vi er inne i et bratt fall i nettoenergi fra utvinning av olje og gass. Det er ulike syn på hvilket nivå nettoenergien fra ulike metoder for høsting av energi må ligge på for at vi skal kunne opprettholde et samfunn med kompleksiteten til et moderne industrisamfunn.
Det er imidlertid trolig at fallet i nettoenergi vi opplever nå vil gjøre det stadig vanskligere å opprettholde økonomisk vekst.

Vi ser blant annet at et oljefunn i størrelsesorden 100 millioner fat i tilknytning til gassfeltet Snøhvit utenfor Hammerfest kanskje blir liggende, fordi kostnaden med å hente den opp blir for stor.

De energimessige kostnadene med bokstavlig talt å koke tjæresand eller oljeskifer ut av bakken vil også bli formidable, og redusere utbyttet fra disse ressursene.
Det samme vil gjelde forekomster på store havdyp, og fra felt som ligger langt fra annen infrastruktur, som i Barentshavet, på Østgrønnland osv.

Nettoenergi vil i det hele komme til å bli et kjernespørsmål i halefasen av utvinninga av de fossile energikildene .

Artikkel og diskusjon på The Oildrum her.

Oppdatering 26.9.07: Statoil melder at de har tatt den endelige avgjørelsen, og at olje til en verdi av 20 milliarder kroner i tilknytning til Snøhvitfeltet ikke vil bli henta opp fordi det ikke vil være lønnsomt.
Dette illustrerer tydelig at et stort antall små oljeforekomster ikke vil klare å erstatte fallet i produksjonen fra de store felta. Og den energimessige utgiftssida vil i betydelig grad spise seg inn i nettoenergien også fra langt større forekomster en denne på Snøhvit.
Vi har i dag har teknologien til å finne også svært små forekomster av olje, men det er grunn til å minne om Colin Campbells ord: "Med dagens teknologi kan vi finne nåla i høystakken, men det er fortsatt bare ei nål".

Fallratene

Som nevnt blir det benytta ulike teknikker for å øke utvinninga fra et oljefelt, som injeksjon av vann eller gass, boring horisontalt i det oljeførende skiktet osv. Dette blir gjerne rubrisert under begrepet EOR, "enhanced oil recovery". Den viktigste effekten er at oljen blir utvunnet raskere. På felt til havs, der kostnadene er høye, vil det kunne lønne seg å utvinne olje raskt. Men konsekvensen er et brattere fall etter at toppen er passert. Mens felt som ikke har vært utsatt for slike teknikker gjerne har et fall på 2-3% årlig, vil felt som har vært utsatt for EOR kunne falle med 7-20% årlig.

Det er derfor grunn til å frykte at fallet i den globale oljeutvinninga vil bli i størrelsesorden 5% årlig når fallet i den globale utvinninga av olje starter for alvor.

Energi kan ikke skapes, bare høstes og omdannes

Når vi passerer toppen i utvinninga av fossile energikilder er der ingen joker vi kan dra ut av ermet, ingen tryllestav vil i de kommende 25 åra kunne dekke gapet på 70 millioner fat olje om dagen. Ingen alternative energikilder vil kunne skaleres opp til å møte den minkende tilgangen på olje.

Teknologi kan ikke skape energi. Teknologi kan bare høste eller omdanne energi fra en form til en annen. Konsekvensene blir at vi i framtida vil måtte klare oss med mindre energi enn i dag, enten vi vil eller ikke.

Olje er en unik ressurs. Den er både energibærer og energikilde på samme tid. Og den er råstoff til en mengde av de produktene vi omgir oss med til daglig. Vi kan benytte gass til å erstatte olje i noen sammenhenger, og olje kan produseres av kull, men med et betydelig energimessig tap. Og når vi skal erstatte bortfallet av olje med produkter fra gass og kull vil vi oppdage at disse ikke finnes i på langt nær den mengde som det gjerne blir hevda. Vi omtaler dette i artikkelen alternativ.

Vi har til denne tid i stor grad kunne koste på oss å ignorere de utfordringene vi står overfor med hensyn til det globale miljøet. Peak Oil vil ikke gi oss noen slik galgenfrist.

Peak Oil betyr ikke at vi går tom for olje, men at tilgangen på olje vil minke, og fortsette med det i all framtid.

Men Peak Oil betyr dermed at vi går tomme for billig olje, og med det at det er slutt på tida med billig energi i det hele.

Det voksende gapet mellom tilbud og etterspørsel må lukkes. Oljen må rasjoneres, i et markedsøkonomisk system skjer dette ved at prisen går opp. Etterspørselsdemping kalles dette. Det mer kraftfulle "demand destruction" er imidlertid mer dekkende for effekten av stigende oljepris, effekten vil bli knusende for land lengst nede i den globale næringskjeden.

Olje har lav priselastisitet, det vil si at vi bruker nesten like mye selv om oljen blir dyr. Dette fordi olje er uunnværlig på en rekke grunnleggende områder i samfunnet. Dette gjelder ikke minst innenfor transportsektoren generelt, og i luftfarten spesielt. Det finnes nå ingen realistiske alternativer til oljeprodukter som drivstoff til fly.

Den lave priselastisiteten vil kunne føre til dramatisk økning i prisen på olje når gapet mellom tilbud og det som er nødvendig for en fungerende økonomi vokser. Enn så lenge er det bare de med minst betalingsevne som har blitt ramma av at tilgangen på olje ikke har holdt følge med den økonomiske veksten.

Etter hvert som gapet mellom tilgang på olje og det som fysisk skal til for å holde økonomien i gang kryper lenger oppover i den globale næringskjeden, vil det til slutt være oss i den rike delen av verden som står for tur. Hva dette vil få å si for prisen på olje, og hvor høyt denne kan gå før økonomien kneler er et åpent spørsmål. Selv om den definitive toppen i den globale utvinninga kan ligge noen få år fram i tid, ser vi uansett at utvinningen ikke holder følge med den økonomiske veksten, og dermed vil pris måtte lukke gapet. Vi kan derfor vente oss fortsatt prisvekst i åra som kommer, dersom vi ikke opplever et økonomisk tilbakeslag.

Selv om tiltak for energiøkonomisering kan redusere oljeforbruket i økonomien noe, vil det bli umulig å møte et årlig fall på 5% i den globale tilgangen på olje med tilsvarende økt effektivitet.

Det er derfor en rimelig antakelse at:

MINKENDE TILGANG PÅ ENERGI = MINKENDE ØKONOMI

Behovet for økonomisk vekst

Det økonomiske systemet vårt vil ikke fungere uten vekst. Det er utsiktene til avkastning som gjør at det blir foretatt investeringer. Og avkastning er ikke mulig dersom ikke økonomien vokser. At summen av avkastningen på alle investeringer vil føre til at økonomien skal vokse er selvsagt.

Når det begynner å bli klart at minkende tilgang på energi er en permanent tilstand, vil investorene gjøre det de kan for å sikre verdiene sine. Det som for hver enkelt investor er et godt trekk i en situasjon der vi står overfor en økonomisk kontraksjon, vil være skadelig for økonomien som system. Det vil forsterke den nedadgående tendensen.

Etter en tid vil det bli klart at en minkende økonomi en permanent tilstand.
Uten utsikt til avkastning på investeringer vil Peak Oil føre oss inn i en permanent økonomisk depresjon.

En økonomisk depresjon vil igjen føre til minkende forbruk av olje, og med det fallende priser. Slik kan den økonomiske nedturen komme til å kamuflere det bakenforliggende årsaksforholdet, knapphet på energi. Dermed vil det bli forsøkt å "få fart" på økonomien igjen, som selvsagt er en forfeila respons.

De fattigste landa vil selvsagt bli ramma først av stigende priser på olje. Import av olje må betales for med økende eksport av andre varer.

Ved å bli integrert i den globale økonomien skal verdens fattige bli løfta opp på et økonomisk nivå som gir grunnlag for et verdig liv. Dette er i alle fall det løftet som Verdensbanken, det internasjonale pengefondet og globaliseringstilhengerene gir.

Det er derfor grunn til å se på om det materielle grunnlaget er til stede for en slik at en slik utvikling skal kunne finne sted.

Hellas kan tjene som et passe nivå å sammenligne seg med, og for de fattige landa et realistisk mål å arbeide mot.

Det bor 10,7 millioner mennesker i Hellas, og forbruket av olje er 0,44 millioner fat / dag.

I verden bor det i dag 6,5 milliarder. Noen tastetrykk på kalkulatoren viser at dersom alle i denne verden skulle leve som i Helllas måtte den globale utvinninga av olje øke til 265 millioner fat / dag.

Da måtte vi som bruker mer enn dette gå ned til Hellas' nivå. Vi minner om at det globale forbruket er 85,5 millioner fat / dag, og at det er i ferd med å nå en topp, om det ikke allerede har gjort det.

Ikke under noen omstendighet vil den globale utvinningen av olje passere 100 millioner fat / dag. Oljeutvinningen ville måtte mer enn tredobles dersom alle på denne planeten skulle få en materiell levestandard som den i Hellas. Realiteten er den at i stedet for å øke, vil utvinningen bortimot halveres i løpet av de kommende 25 åra.

Løftet til den fattige delen av verden om at de skal kunne leve som oss dersom de blir en del av den globale økonomien er derfor hjerteskjærende falskt.

De fleste kriger er ressurskriger, selv om de i utgangspunktet ikke ser slik ut, og ikke minst selv om de ikke utgir seg for å være det.

Olje er en helt grunnleggende strategisk ressurs. Uten tilgang på olje vil et moderne industrisamfunn ikke kunne fungere. Det er ikke urimelig av vente seg konflikter når energikrybba tar til å tømmes, om vi ikke allerede er vitne til det.

Situasjonen i Irak er i ferd med å bli katastrofal for USA. Opinionen på hjemmebane er for å trekke seg ut fra det som har utvikla seg til en gedigen fiasko. Men USA vil ikke komme til å trekke seg ut fra Irak. Den strategiske betydningen av oljeressursene i Midt-Østen er for viktig til det. Å la regionen falle i hendene på islamistiske regimer er et umulig scenario. Hva gjør en når opinionen vakler? Man må skape samhold. Og ingenting er bedre for samholdet enn en ytre fiende. Har en ingen fiende som representerer en reell trussel, må en forsøke å demonisere de fiendene en har.

Vi kan også oppleve at årsak og virkning blir forveksla, altså at det blir sagt at det er lite olje på markedet fordi det er krig eller uro et sted, mens årsaksforholdet er det omvendte: Det er krig og konflikt på grunn av den minkende tilgangen på olje.

På denne måten kan vi oppleve at Peak Oil som bakgrunn for konflikter ikke kommer til syne.

Både økonomiske nedturer og kriger om de gjenværende ressursene kan derfor komme til å dekke over den bakenforliggende årsaken, minkende tilgang på energi.

Det er heller ikke urimelig at krefter søker å tildekke fenomenet Peak Oil, fordi det ikke er i alles interesse at det sprer seg en forståelse av at den minkende tilgangen på energi ikke vil tillate oss å leve som før. En mer dyster tolking er at bare noen av oss skal kunne komme til å leve som før.

Alternativ energi

En mengde løsninger som skal hjelpe oss til å drive samfunnet videre med velstand & vekst. Diskusjonen om alternativ er lang, og vi vil derfor vise til artikkelen vår om disse.

Noen moment skal vi likevel nevne kort:

Hydrogen er et grunnstoff som ikke finnes fritt på denne planeten, det må derfor produseres ved elektrolyse av vann eller ved avspalting fra naturgass. All slik konvertering medfører et tap av energi. Hydrogen fungerer bare som et lagringsmedium for energi, som et batteri. Det er ikke en gang sikkert at det er en spesielt god måte for å lagring av energi. Noen løsning på mangelen på energi er det overhode ikke.

Bioenergi har vært i vinden i det siste, med fokus på hvor mye bedre svenskene er enn oss på å innføre bensin av typen E85, der 85% av bensinen er erstatta av etanol.

Hvor stort kan bidraget fra bioenergi bli?

Et svært optimistisk utgangspunkt er at nettoenergien fra et dekar av disse plantekildene kan tilsvare 1 fat (159 liter) med oljeekvivalenter ( Barrel of Oil Equivalent, BOE ). Husk på at alle de energimessige utgiftene til produksjonen må trekkes fra, disse kommer i dag fra olje eller gass: kunstgjødsel produsert av naturgass, drivstoff til jordarbeiding såing, gjødsling, vanning, høsting, transport og foredling av produktet. Etanol blir for eksempel framstilt ved gjæring av sukker, der en masse med et alkoholinnhold på 10-13% må destilleres for å få fram det ferdige produktet. Selv i industriell skala forsvinner det store mengder energi i denne prosessen. Det er et stort spørsmål om etanol gir et energioverskudd i det hele. Men vi benytter likevel det optimistiske overslaget 1 BOE / dekar.

Ifølge FAO er det 14 milliarder dekar dyrka areal på denne planeten. Dersom vi kunne slutte å spise, og bruke alt arealet til produksjon av bioenergi, ville vi altså kunne produsere 14 milliarder fat oljeekvivalenter årlig. Det årlige forbruket av olje er noe over 30 milliarder fat.

Selv om vi lot være å spise ville vi altså ikke klare å erstatte mer en halvparten av energien i olje med bioenergi.
Dersom vi virkelig klarer å sette av 20% av det globale landbruksarealet til produksjon av bioenergi, ville vi kunne erstatte 10% av oljeforbruket vårt. Talsmenn for å øke innblandingen av etanol til mer enn 10% er derfor totalt kunnskapsløse om de fysiske realitetene i denne verden. Og for å minne om det igjen: 1 BOE / dekar er et urealistisk optimistisk energiutbytte.

Et dystert aspekt som allerede er i ferd med å melde seg er dette: Bilene i vår del av verden vil vise seg å ha større apetitt og ikke minst kjøpekraft en de fattiges tomme mager.

Atomkraft vil heller ikke la seg skalere opp raskt nok til å dekke fallet i tilgang på energi fra fossile kilder.

Olje & gass er dessuten verdifulle råstoff til industrien, det er nesten ikke et produkt vi omgir oss med som ikke inneholder elementer basert på petrokjemiske råstoff.

Som vi viser i artikkelen om alternativ energi vil et samfunn uten de fossile energikildene i aller beste fall kunne produsere i størrelsesorden 25% av den energien vi i dag henter fra de fossile kildene.

Et lite hjertesukk: Det er nå 30 år siden den elektroniske kalkulatoren begynte å få allmenn utbredelse. Men i diskusjonen om energisituasjonen ser det ikke ut til at denne har bidratt til at selv de enkleste regnestykker blir tatt med i vurderingen av hva som er mulig. Utgangspunktet ser ut til å være hva vi ønsker skal være mulig, og så glemmer vi en grunnleggende virkelighetssjekk på om det faktisk er det.

Tilhengere av ubegrensa armslag for markedskreftene makter ikke å se at vi lever i en verden der fysiske, og ikke økonomiske rammer til sjuende og sist bestemmer omfanget av hva vi kan drive med. Økonomien er underordna fysikken, og ikke omvendt. Det nytter ikke hvor mye penger som blir lagt i å bore nye hull i bakken, når der ikke lenger er noe å hente.

For å sitere den pensjonerte oljegeologen Colin Campbell ( kjelder): "Deal with reality, or reality will deal with you". Dersom vi nekter å forholde oss til de fysiske realitetene i denne verden, vil virkligheten slå brutalt tilbake.

Matforsyning

Den globale matforsyninga er helt avhengig av innsatsmidler fra olje og gass. Kunstgjødsel blir produsert av naturgass, og det meste av energien til produksjonskjeden fra åker til bord kommer
fra olje, det samme gjør de kjemiske plantevernmidlene.

Hele 90% av kaloriene i det vestlige kostholdet kommer fra olje og gass, og ikke fra sollys via fotosyntesen.

Det er derfor ikke urimelig å hevde at moderne jordbruk er å bruke jordbruksareal til å omdanne olje til mat.

Vi har altså basert det viktigste elementet i eksistensen vår, matforsyninga, på en ikke-fornybar ressurs. Vi spiser av et underjordisk spiskammers, om bare en generasjon vil tilgjengeligheten til dette være kraftig redusert.

Fossile energikilder er lagerresurser, som det tar en viss tid å tømme. Vi vil ikke kunne basere evig vekst i energiforbruket på disse.

Og slutten på veksten kommer ikke når kildene er oppbrukte, men når vi har brukt opp om lag halvparten. Dette tidspunktet nærmer seg raskt.

Ingen kombinasjon av alternative energikilder vil kunne erstatte det bortfallet av energi som vil komme når tilgangen med energi fra de fossile kildene begynner å minke.

Peak Oil vil derfor komme til å innebære starten på en dramatisk endring av menneskenes livsvilkår på denne planeten, og endringene vil komme til å skje i løpet av en historisk sett kort periode.

Tilgang på stadig større mengder billig energi har gjort vår nåværende livsform mulig. Den økonomiske veksten vi har sett de siste 150 åra ville ikke kunne skjedd uten de fossile energikildene.

Energi gjør arbeid. Energi smelter stål og andre metall, driver samlebånda der bilene våre blir produsert, og gir dem drivstoff til å frakte oss dit vi vil. Energi får fly til å lette og tar oss til reisemål som vi tidligere bare kunne drømme om. Energi har gitt oss en overflod av billig mat.

Energi har gitt oss et samfunn der det meste av tidligere tiders fysiske slit for utkommet er borte.

For oss som har kunne være med på denne turen har dette betydd en velstand, for ikke å si overflod uten sidestykke. Livskvaliteten vår er knytta opp til de godene billig energi har gitt oss. Måten vi arbeider, bor, reiser og spiser har blitt forma av billig energi i kombinasjon med markedsøkonomi.

Ikke minst har tankesettet vårt blitt forma av tida med billig energi. Kan noe som fungerer så godt i det hele tatt være feil?

Spørsmålene er:

Vil vi i framtida ha nok energi til å kunne fortsette å leve på denne måten?

Vil vi ha energi nok til den veksten som er nødvendig for at det markedsøkonomiske systemet skal fungere videre?

Dersom svaret skal være ja, må vi også finne nøkkelen til evig ( og dermed uendelig.. ) vekst innenfor et en fysisk virkelighet som er begrensa av at vi bare har denne ene planeten. Vi har ingen planet B.

Det er vanskelig å se for seg at det finnes en slik nøkkel til evig vekst. Like vanskelig er det å se for seg at vi vil være i stand til å ta et brudd med dette systemet på en så grunnleggende måte at vi vil unngå et brutalt møte med den kommende energikrisa. Ikke bare mangler vi en planet B, vi har heller ingen troverdig plan B.

Energi har ikke bare muliggjort et høyt forbruk, men er også grunnlaget for den samfunnsmessige kompleksiteten vi har i dag. Det finnes tusenvis av samfunnsmessige funksjoner og yrker knytta til disse som vil forsvinne uten tilgang på tilgang på billig energi. Mange av disse er knytta til høy sosial status og et komfortabelt liv. En endring til et enklere liv vil derfor også for mange oppleves som et fall i velstand og sosial status, og oppleves derfor som svært lite ønskelig.

En endring til en verden med et lavere energiforbruk vil komme enten vi vil eller ei. Dersom vi ikke klarer å bryte med vekstparadigmet og foreta en kontrollert og villet reduksjon kan alternativet være et samfunnsmessig sammenbrudd.

Status våren 2007

Data så langt viser at vi er i platåfasen av den globale oljeutvinninga. Modellene til ASPO m. fl. viser Peak Oil i 2010-2012, mens andre, som Kenneth Deffeyes, Ali Reza Samsam Bakthiari og Matthew Simmons mener at Peak Oil er bak oss ( 2005 ) eller akkurat nå.

Prisen på olje har falt fra en foreløpig topp omkring 78 dollar i august 2006, men ser nå ut til å være stigende igjen.

Situasjonen i en de viktigste oljeproduserende regionene er uoversiktlig. Russland har overtatt plassen til Saudi Arabia som verdens største oljeprodusent. Saudi Arabia hemmeligholder status I sine oljefelt strengt, men uavhengige analyser tegner et mørkt bilde av situasjonen, som denne på nettstedet The Oil Drum.

Russland er selv inne i platåfasen, og de store inntektene fra oljeutvinningen skaper økonomisk vekst og stigende innenlandsk forbruk. Russlands eksport er derfor fallende.

Mexicos Cantarell, det nest største feltet i verden målt i produksjon, er også i markant fall, og vil kunne kollapse helt i løpet av 3-4 år. Omlag 40% av ( de svake- ) statsfinansene i Mexico kommer fra petroleumsutvinning. Mye kan skje her I løpet av kort tid. Stigende priser på mais på grunn av veksten i etanolproduksjonen har allerede skapt sosial uro.

Manglende raffinerikapasitet for bensin er i ferd med å sende bensinprisene i været. I USA har det ikke vært bygget et nytt raffineri siden 1974.

Mye tyder på at 2007 kan bli det året der skrifta begynner å komme på veggen, og at det skal godt gjøres om fakta om energisituasjonen i verden lar seg fornekte stort lenger.

*************************************

Formålet med denne sida er å gi den grunnleggende forståelsen av de problema vi står overfor når vi snart passerer toppen av den globale oljeutvinninga, Peak Oil.

Vi har ikke svara på den brottsjøen av problem som snart vil velte inn over oss.
Det er også viktig å ta inn over seg at det finnes problemer som ikke har noen løsning. At det bare finnes en gitt mengde fossil energi på denne planeten er et grunnleggende vilkår som vi blir nødt å lære oss å leve med, enten det passer oss eller ikke.

Likevel ser vi det som viktig å kaste lys over det som skjer. Ikke minst fordi media er fullstendig fraværende.

En blir ofte beskyldt for å være uansvarlig når en kaster fram noe som kan oppfattes som et dommedagscenario.

Men å ignorere eller forhindre spredning av kunnskap om Peak Oil og konsekvensene av Peak Oil er den uansvarlige holdningen. Bare kunnskap kan sette oss i stand til å møte framtida.

Vi vil derfor oppfordre deg om å gjøre dine egne studier og forme dine egne meninger om Peak Oil. Med denne sida forsøker vi å gi et grunnlag. Med bloggen vår www.energikrise.blogspot.com analyserer vi utviklinga fortløpende.

Vi søker å basere informasjonen du finner på denne sida på fakta. Finner du feil, ta kontakt!